Har pinsevenner seksuelle utfordringer?

onaniJeg har gjennom mine 36 år som pinsepastor vært minimalt opptatt i min offentlige undervisning og uttalelser om seksuelle problemer.

Men fra 1995 ble jeg kastet inn i en tjeneste for å hjelpe homoseksuelle med sine problemer. Da ble jeg nødt til å sette meg inn i mange utfordringer som ofte følger i kjølvannet.

Jeg ser at det foregår insinuasjoner på sosiale medier om at jeg skal ha vært glødende opptatt av å stemple særskilt onanering blant ungdom.

Her må jeg nok skuffe 🙂

Den eneste uttalelsen som jeg har avgitt om onani skjedde i 1999 da vi den 15.-19. november arrangerte et kurs om sjelesorg og psykologi i Seierskirken i Lillestrøm. En internasjonalt anerkjent psykolog underviste.

Da skrev jeg følgende i en handout til deltagerne om vårt sjelesorg-tilbud:

«Menn i pinsemenigheter opplever skyldfølelse knyttet til onani, pornografi, utroskap, og hor.

Kvinner har problemer med undertrykte seksuelle følelser og fordommer.

Ofte er disse problemer knyttet til usunne holdninger fra barndommens miljø eller seksuelle overgrep i barndommen eller tenårene.»

Trolig burde jeg ha skrevet langt mer.

Meg bekjent har jeg alltid forsøkt å møte barn, unge og voksne med forståelse – ikke fordømmelse. Hva en ungdom eller voksen likevel kjemper med i sin sjel, er det ikke alltid lett å komme til bunns i. Jeg har ofte anbefalt dem å oppsøke en troverdig psykolog. Når dette endelig skjer, da blir jeg takknemlig.

Jeg har selvsagt ALDRI koblet onani til trusler om helvete eller til demonutdrivelse.

Publisert i Norge

Pinsebevegelsen i Norge gjenoppdager idag livskraften og mangfoldet

IMG_0454

På Predikantkonferansen i februar 2005 med en av den moderne tids høvdinger i Pinsebevegelsen, Johannes Engeli

For 10 år siden markerte jeg at jeg ikke lenger kunne være i en strukturell relasjon med «Lederrådet» i norsk pinsebevegelse. Men jeg forlot aldri Pinsebevegelsen!

I tidsrommet 2005-2010 gjorde en liten gruppe ledere i Oslo målrettede fremstøt for å ensrette Pinsebevegelsen. Dette skjedde ikke minst gjennom familiene Egil Svartdahl og Terje Hegertun, sammen med deres støttespiller gjennom mange år, investoren Håkon Jahr.

La meg understreke at jeg betviler ikke at denne gruppe har ønsket godt ved å påvirke Pinsebevegelsen i en slik retning. Men jeg mener at de på denne måten bryter med bevegelsens egenart.

OVERORDNET?

Gruppen fikk med seg medlemmene av Kontaktutvalget i Pinsebevegelsen, som endret sitt navn til «Lederrådet», og som forsøkte å gi seg selv et overordnet mandat. Men dette fikk rådet ikke tilslutning til fra den årlige Predikantkonferansen, som siden T. B. Barratts dager var blitt holdt hvert år i Filadelfia Oslo som en effektiv inspirasjons- og kontaktbyggende konferanse, som ga signaler, men uten myndighet over menighetene.

«Lederrådet» opprettet derfor isteden LED-konferansene, som fra 2011 ble holdt i Sarpsborg og Brunstad, og rådet inviterte alle landets ungdomskorledere, lovsangere, barne- og ungdomsarbeidere osv slik at LED oppnådde svulstige deltagertall. Men blant annet på grunn av konferansens toppstyring og skyhøye priser har oppslutningen falt som en sten i de siste årene.

OSLO-BERGEN

Interessant er det at Håkon Jahr er både daglig leder i Filadelfia Oslo og styreleder i Salt Bergen. Den påtroppende leder av «Lederrådet» er Øystein Gjerme, grunnlegger og leder av Salt-nettverket.

«MEDLEMSAVGIFT»

Det mest synlige tegn på hvor skeptiske norske pinsemenigheter er til denne utviklingen, er at mange av landets aller største pinsemenigheter – samt mange, mange små – nekter å innbetale en «medlemsavgift» som «Lederrådet» forsøker å ilegge menighetene.

2009-02 Jan-Aage Torp

Her har jeg ordet i februar 2009 på Predikantkonferansen som ble holdt i Filadelfia Oslo

STRUKTURELT SOM FØR

De gode nyheter er at Pinsebevegelsen strukturelt er akkurat  som før. Hver menighet styrer seg selv!

De eneste merkbare forskjeller er bortfallet av Predikantkonferansen som en årlig inspirasjons- og kontaktbyggende konferanse, samt nedleggelsen av Pinsebevegelsens samlende avis siden Barratts tid, Korsets Seier (solgt til avisen Dagen).

Mange pinsemenigheter blomstrer, og de bøyer seg ikke for toppstyring.

Idag samtaler ledere på høyt nivå i pinsemenigheter om samarbeid, livskraft og mangfold. Ikke minst er dette gjenstand for bønn og faste.

FRA 2009 TIL 2019

Da jeg den 17. september 2009 markerte at jeg ikke lenger kunne være i en strukturell relasjon med «Lederrådet» i den norske pinsebevegelse, skjedde dette i egenskap av pastor i Oslokirken.

Jeg er glad for at jeg fortsatt kan si det samme som jeg skrev for 10 år siden:

«Vi er betenkt over den organisatoriske utviklingen av ´Pinsebevegelsen i Norge´, og at organiseringen synes å innvarsle en ensretting som ikke er i pakt med den bredde og vitalitet som alltid har kjennetegnet norsk pinsebevegelse. Vi ser også en fare i at penger styrer utviklingen av den organiserte bevegelse».

«Vi takker Gud for den frimodige, åndskraftige, lærebevisste pinsevekkelse som vi vil fortsette å være en del av».

«Vi representerer sammen med mange andre menigheter i lære, opplevelse og praksis den klassiske norske og internasjonale pinsebevegelsen som ble etablert av Thomas Ball Barratt i 1906».

Publisert i Norge

VGTV med ny, ekstrem antiserie om «homoterapi»

2019-10 VGTV Morten Hegseth

Skjermdump ikveld fra vl.no

Jeg leser ikveld på Vårt Lands nettside at VGTV på nytt slipper ut en ekstrem antiserie, denne gangen om «homoterapi».

Serien utkommer i høst under navnet «Homoterapi med Morten Hegseth». Han lever selv i et homofilt parforhold.

Hvorfor vet jeg at denne serien er ekstrem? Fordi jeg har snakket med Hegseth.

Og at serien blir syltynn vet jeg fordi han har ringt meg et par ganger. Første gangen i mai 2019 da jeg avslo tilbudet om medvirkning. Andre gangen for nøyaktig fire uker siden idet jeg skulle borde et fly i Bucuresti. VG-Hegseth var aggressivt pågående for å tvinge uttalelser ut av meg. Til slutt måtte jeg bare legge på.

Når reporteren prøver å huke en sentral person så sent i produksjonen, forteller dette tydelig at serien har intet oppsiktsvekkende å fortelle. Jeg ville ikke la meg bruke som et journalistisk «scoop» slik jeg i 2000 ble utnyttet i den uetterrettelige homodokumentaren «BE – skitne, syndige meg».

Vi har fått en genre i Norge av antiserier som lages av unge fortellere uten hemninger.

Denne serien gidder jeg ikke å bruke to minutter på. Jeg vil heller hjelpe medmennesker.

Som med antifilmen DISCO, tror jeg seertallene for «Homoterapi med Morten Hegseth» blir katastrofale.

Publisert i Norge

Pentecostals win Nobel Peace Prize Two Years Running

Skjermbilde 2019-10-11 kl. 23.28.29

Abiy Ahmed Ali above and Denis Mukwege below.

Today, the Norwegian Nobel Committee has announced that Ethiopia´s Prime Minister Abiy Ahmed Ali will receive rhe Nobel Peace Prize for 2019.

Mr. Abiy Ahmed Ali is a devout Pentecostal follower of Christ.

The recipient of the 2018 Nobel Peace Prize was Dr. Denis Mukwege of Congo DRC, who is also a devout Pentecostal follower of Christ.

It seems that Pentecostalism has become a major force worldwide in our century. Nobel Peace Prize recipients two years running – and both are from the African heartland!

Publisert i Norge

Jeg er grunnleggende enig med mine barn – og jeg er stolt av alle seks!

Jan-Aage Torp iphoneNår Anders siden 2009 og Christine siden 2016 har tatt i bruk media for å kritisere forhold fra deres oppvekst som impliserer meg som deres pappa og pastor, så er jeg grunnleggende enig med deres kritikk på en rekke områder.

Jeg er enig i kritikken av Faderhusets sommerleir i 2005 i Danmark.

Jeg er enig i vuderingen av bristene i teologi og praksis fra noen afrikanske pastorer da de kom til Oslo i 2007.

Jeg er enig i at det var vanskelig å ha en pappa som samtidig var deres pastor.

Jeg er enig i at karismatisk nådegavebruk kan bli misbrukt, og garantert har jeg til tider i uforstand misbrukt gavene selv.

Jeg er mer enig i kritikken enn mange aner.

Jeg vet også veldig godt at jeg har mange brister som pappa og menneske.

Og jeg er kolossalt glad i og stolt av alle mine seks barn, endog når de kritiserer meg offentlig. Ingen ting vil noen sinne kunne forandre dette.

Noen ord fra hjertet,

En takknemlig pappa

Publisert i Norge

Katastrofetall for filmen DISCO – på 53. plass for åpningshelger i 2019

2019-10-07 Kinotoppen Åpningshelger 2019

Filmweb presenterer seertallene for åpningshelgene i 2019 for samtlige spillefilmer: Da kommer DISCO på 53. plass.

Filmen DISCO har ikke falt i smak hos Ola & Kari Nordmann til tross for voldsomme virkemidler og tendensiøs emosjonell promotering.

DISCO er blitt massivt promotert gjennom norske mainstream-medier som NRK,  VG og Bergens Tidende, samt av kristelige medier som Vårt Land, Dagen og Korsets Seier, og ikke minst av Human-Etisk Forbund (HEF) og antikristelige nettfora på «the dark web».

Pastorer i en rekke menigheter har kastet seg inn i mediedebatten for å fortelle at denne filmen ikke gjelder deres egen menighet, men tvert imot en viss sammenheng som presenteres outrert i filmen som «verstingen».

De nakne tall fra Filmweb viser at den spekulative filmen kom på 5. plass for alle spillefilmer i åpningshelgen.

2019-10-07 Kinotoppen Sist helg

De nakne tall fra Filmweb viser at filmen kom på 5. plass for alle spillefilmer i åpningshelgen.

Men gapet i antall seere var som mellom livets to utganger: 92.147 for den glitrende psykologiske thrilleren JOKER, og 6.617 for den antikarismatiske dokufiksjonen DISCO.

Direkte katastrofalt for DISCO er det når Filmweb presenterer seertallene for åpnings-helgene i 2019 for samtlige spillefilmer: Da kommer DISCO på 53. plass.

Tydelig at hatfilmer som attpåtil brukes for å promotere en snever antikristelig mobbeagenda, har null appell.

Denne filmen vil nok forbli en intern dokufiksjon som vises under kosekvelder innen Human-Etisk Forbund (HEF) – finansiert av statskassen.

Publisert i Norge

Når fiksjon og «dokumentar» mikses eksplisitt, da blir det injurierende

e394728d-79fe-43f8-b229-f0d7651a7487

Fra DISCO

Spillefilmen DISCO hadde Norgespremiere på fredag, og i flere dager var den allerede blitt vist til ulike grupper, blant annet pastorer i ulike menigheter.

Jeg skrev den 21. august en forhåndsvarsel om filmen, der jeg skrev at DISCO har «et fantastisk tema, som fyller et behov i norsk samfunnsdebatt». Men min research indikerte at påvirkningskildene var antikristelige.

Dette er imidlertid IKKE hva jeg tar for meg i denne artikkelen. Jeg har ikke behov for å ha meninger om filmen.

La meg presisere hva jeg på fredag kveld skrev i en sms til den juridisk ansvarlige for DISCO, Maria Ekerhovd, som er filmens produsent:

«…flere kirkeledere er invitert til å se filmen, men jeg har ikke fått verken forespørsel, innbydelse eller informasjon.»

Min sønn Anders sto begeistret og stolt frem i Dagbladet på torsdag om at han har bidratt som konsulent i forarbeidet til DISCO og er med som skuespiller i en birolle. Hans oppgave som konsulent kommer tydelig frem i rulleteksten.

2019-10-05 Maria Ekerhovd FB-profilbilde

Skjermfoto av Maria Ekerhovds profilbilde på Facebook.

Selv har jeg ikke sett filmen, og akter heller ikke å gjøre dette før det er avklart at min person og menigheten Oslokirken (og forløperen Seierskirken) ikke kan misbrukes, krenkes og injurieres.

At vi som kjente pastorer blir positive eller negative forbilder i fiksjonens form, blander jeg meg ikke borti.

Jeg var den åpenbare rollemodell for den grusomme «Pastor Torp i Seierskirken» som var med i en episode av Hotel Cæsar på TV2 i 2001. Jeg klaget i løpet av noen timer, og da ble den samme skuespilleren isteden i neste episode «Pastoren i Frihetskirken» som fullførte den påbegynte pastor-storyen, og han forsvant deretter helt fra tv-serien, og dermed hadde det vært en to episoders fiksjon der de dokumentariske assosiasjoner til meg eller vår menighet ble slettet. Dette lot jeg til nød passere, selv om skaden allerede hadde skjedd.

182_1218_4eaa8279b1

NRKs morsomme men forferdelige syv minutter lange tegnefilm-parodi i 2007 av «Pastor Torps homo-healing av en muslim».

I 2007 lagde NRK en syv minutter lang tegnefilm-parodi av «Pastor Torps homo-healing av en muslim» – med bruk av masse løsrevede lydsekvenser med min stemme fra utallige reportasjer og debatter på NRK gjennom 15 år. Jeg hadde medvirket i mengder av programmer om homofili og islam – men aldri som et kombinert tema. Morsomt, men forferdelig uetisk presentasjon. Jeg lot det under tvil passere, og valgte å le med etter som det var tegneseriefiksjon.

Min venn Jan Hanvold i TV Visjon Norge er tydeligvis en rollemodell i DISCO, men i fiksjonens form. Ingen fra hans virksomhet i det virkelige liv er synlig med i filmen.

Men når redaktør i avisen Dagen, Tarjei Gilje, hyller DISCO, og forutsetter at filmen slett ikke er fiksjon vedrørende min person og Oslokirken, underbygger dette hva filmen eksplisitt kommuniserer idet den bringer min sønn Anders inn i filmens sentrum. Hadde denne rollen blitt spilt av en ikke-tilkoblet skuespiller, ville jeg som eventuell rollemodell ha vært fiktiv.

Gilje skriver imidlertid:

«…Per, er pastor i den fiktive menigheten Friheten. Han fremstår sympatisk og nærværende på scenen, men er en mann med tydelige manipulative trekk.»

Deretter skriver Gilje: «I den andre delen av filmen vil de som har lest boken Jesussoldaten, som Tonje Egedius skrev sammen med Anders Torp, kunne kjenne igjen en del elementer. Torp spiller også en liten rolle i filmen. Karakteren hans heter pastor Aage, og passer godt med det bildet av faren Jan-Aage som har blitt beskrevet.»

Giljes ubehag over min person får stå for hans og avisen Dagens regning. Her gjør redaktøren i den tidligere kristenbastionen Dagen ikke engang det minste forsøk på å se sakene fra andre synsvinkler.

Elementene i filmen blander fiksjonen eksplisitt sammen med angivelig «dokumentasjon»  der en pappa, pastor og menighet identifiseres.

Her krysser DISCO grensen over til å være et injurierende samrøre som går sin seiersgang over hele landet og til mange nasjoner med sannsynlige store seertall. Her er det store penger og markedsmakt som er involvert.

For øvrig skrev Salt Bergen-pastor Øystein Gjerme på fredag en kronikk i Bergens Tidende om en antagelse med basis i filmens skildringer som åpenbart bygger på boken om Anders. Hvor ellers har han fått disse tanker annet enn ved å se Anders´ inntreden i filmen? Les her::

«Jeg forstår det slik at disse scenene er basert på reelle hendelser fra et marginalt og ekstremt miljø som eksisterte for 25 år siden.

Dette er straffbare forhold, og vi oppfordrer dem som har vært utsatt for slikt, om å melde fra til myndighetene.»

Men for 25 år siden var Anders seks år gammel. I sin iver etter å renvaske seg selv og sine menigheter synker Gjerme dypt. Gjerme vet godt at hans miljø for 25 år siden var nesten identisk med mitt miljø. De hippe har sine metoder….

public

Den norske plakaten for DISCO

På grunn av min sønns dokumentar-fiktive inntreden i filmen, hefter det en rekke usanne påstander ved meg og menigheter jeg har betjent som pastor, bl. a. 1) om en viss leir i Danmark som jeg har redegjort grundig for i norske medier, og 2) om demonutdrivelses-praksis i Afrika som vi tok tydelig avstand fra idet noen afrikanske pastorer besøkte vår menighet i Norge i august 2007. Disse pastorene bøyde seg forbilledlig for mitt forbud. (Meg bekjent skjedde ikke slik demonutdrivelse under den omtalte Danmarksleiren.) Men samtlige filmanmeldelser i norske medier i disse dager henviser til Anders´ skildringer som om de er entydig dokumentasjon som spilles ut i filmen.

Reelle paralleller til blandingen av fiksjon med en levende, gjenkjennelig person ville ha vært:

  • en fiksjonsfilm om negative forhold ved et statsministerkontor der det plutselig presenteres en birolleinnehaver (attpåtil konsulent i filmen!) som i filmen har en viss rolle i tilknytning til den fiktive statsministeren, men birolleinnehaveren gjenkjennes enkelt som en som faktisk i det virkelige liv sluttet i sin jobb hos Erna Solberg og etterpå skrev bok om «usunne forhold» hos henne. Da ville den gode Erna garantert ha satt igang sine advokater fordi her krysses grensen med det angivelige dokumentariske. Hvis Erna Solberg ikke tok tak i slikt, ville dette fått murre i «the dark web» i årene fremover, noe som ville ha vært i pakt med filmens intensjon;
  • en fiksjonsfilm om negative forhold i finansverdenen som plutselig hadde en birolleinnehaver (attpåtil konsulent i filmen!) som er sønn av Kjell Inge Røkke og etterpå skrev bok om «usunne forhold» hos sin pappa osv, osv, osv….

Tegningen og parallellene er klare – til overmål.

jQPG-jFt_400x400Bak DISCO står altså Maria Ekerhovd og selskapene som hun har en nøkkelrolle i: Mer film AS, Mer film i vest AS, Mer filmdistribusjon AS, og MAS ANS.

Finansieringen av DISCOs totalbudsjett på 8.025.000 kroner kommer nesten utelukkende fra Norsk filminstitutt (NFI) som har bidratt med 6.570.000 kroner.

NFI er statens forvaltningsorgan på filmområdet, underlagt Kulturdepartementet, som jo ledes av Trine Skei Grande (Venstre).

Mine rådgivere følger saken.

Publisert i Norge