Barns rettigheter, foreldres plikter, trossamfunns ansvar

bk_logo_1For enhver mamma & pappa, og for enhver leder i et trossamfunn, er det viktig å anerkjenne at barna har legitime rettigheter og at foreldre har plikter. En menighet, moske, synagoge eller forening som lukker øynene for dette, er på kollisjonskurs med både lover, konvensjoner, hjertelag og sunn fornuft.

Norge er forpliktet av kravene i FNs barnekonvensjon, som også er gjort til norsk lov i menneskerettsloven. Med bakgrunn i barns fysiske og psykiske umodenhet, sikrer konvensjonen spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg. I tillegg presiseres alle de generelle menneskerettighetene som også gjelder for barn, for eksempel ytringsfrihet, rett til privatliv, forsamlingsfrihet og tros- og livssynsfrihet.

Etter konvensjonen skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle tiltak og handlinger som gjelder barn. Videre vektlegges prinsippene om ikke-diskriminering, rett til liv og utvikling og rett til å bli hørt, samt et prinsipp om barnets gradvise utvikling.

Staten skal sørge for at barnet får nødvendig beskyttelse og omsorg, i første rekke ved å pålegge foreldrene å sikre barnet oppdragelse, omsorg og utvikling. Det vises til at omsorgsplikten og -retten først og fremst er lagt til foreldrene etter BK artikkel 18.

Når foreldrene ikke kan eller vil gi nødvendig beskyttelse og omsorg, må staten ha tiltak som kan beskytte barna mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting (art. 19). I den forbindelse skal staten også beskytte barnet mot skadelig religiøs praksis og treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse (art. 24 nr. 3).

Barnets tros- og livssynsfrihet kan begrenses av foreldreretten etter blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) første tilleggsprotokoll artikkel 2 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18 nr. 4. Videre kan foreldrenes rett og plikt til omsorg for barnet begrense barnets adgang til å delta i religiøs praksis og rett til inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn. Staten kan gripe inn når foreldrene ikke oppfyller sin omsorgsplikt, eller når det på annen måte er fare for at barnet lider overlast.

Norges offentlige utredninger 2013: 1 «Det livssynsåpne samfunn En helhetlig tros- og livssynspolitikk» (NOU 2013: 1) heter det:

Det er uklart hvor grensene går mellom foreldreretten og barnas selvstendige tros- og livssynsfrihet. Det kan være variert og sparsom veiledning å hente i praksis og uttalelser fra overvåkningsorganene. Det er også uenighet i juridisk teori om hvor lavt staten må eller kan sette den religiøse myndighetsalder. Et bærende synspunkt i Barnekonvensjonen er at barna skal utvikles til selvstendige mennesker og derfor må gis innflytelse på eget liv forholdsvis tidlig. Foreldreretten må tilpasses denne utviklingen. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter legger trolig mer vekt på foreldrenes rett til å lære opp sine barn i egen tro eller eget livssyn.

NOU 2013: 1 sier videre:

Noen eksempler fra andre europeiske land viser en ulik praksis, og kanskje også at statene har et visst spillerom i sin fastsettelse av aldersgrensene. I Danmark må den som alene skal melde seg ut av folkekirken være 18 år, men med krav om samtykke fra barn over 15 år. I Sverige er også aldersgrensen for inn- og utmelding av Svenska kyrkan 18 år, men med krav om samtykke fra barn over 12 år. England og Island har 16-årsgrenser knyttet til henholdsvis fritak fra fellesbønn i skolen og inn- og utmelding av trossamfunn. I Tyskland og Italia er det imidlertid en lavere religiøs myndighetsalder. Her velger 14-åringer selv om de vil delta i skolens religionsundervisning.

Det er heller ikke klart hvor langt staten kan gå i å vektlegge hensynet til barnets beste til fortrengsel for tros- og livssynsfriheten og foreldreretten. Et inngrep som er begrunnet i beskyttelse av barn, vil imidlertid alltid være et legitimt formål etter EMK artikkel 9 nr. 23 og SP artikkel 18 nr. 3. Hvis inngrepet følger av lov og står i forhold til formålet, vil det også være lovlig.

Både kirkeloven og lov om trudomssamfunn inneholder særregler om barns rett til å bestemme inn- og utmelding i trossamfunn, med en absolutt aldersgrense på 15 år. I livssynssamfunnene følger barnas selvbestemmelsesrett fullt ut av barnelovens regler.

Generelle regler om barns rett til å bestemme selv og til å si sin mening

Utgangspunktet er at foreldre bestemmer for sine barn fram til fylte 18 år. Dette henger sammen med foreldrenes omsorgsplikt, som varer like lenge. Et generelt unntak er imidlertid fastsatt i barneloven § 33: «Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.» For mange typer avgjørelser vil derfor barnas selvbestemmelsesrett inntre før de er 18 år. For eksempel kan barnet ganske tidlig velge sine egne venner og bestemme over sine fritidsaktiviteter.

Sammen med barnets modenhet er omsorgsplikten viktig for tolkningen av barneloven § 33. Kan beslutningen begrunnes i omsorgsplikten, er det også lettere å begrunne at foreldrene må ta den endelige avgjørelsen. Typiske eksempler er aktiviteter som kan være farlige for barnet, og som foreldrene derfor må kunne si nei til. Bestemmelsen gir i en del situasjoner barnet større rett til å nekte enn til på egen hånd å samtykke.

Selv om barnet ikke kan ta den endelige avgjørelsen selv, kan det ha rett til å si sin mening etter barneloven § 31 og FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 12. Barnet skal fritt få gi uttrykk for sine synspunkter og gis stadig mer innflytelse på eget liv i takt med alder og modenhet. Fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening.

Særlige regler for inn-og utmelding i tros- og livssynssamfunn

Kirkeloven § 3 og lov om trudomssamfunn § 6 fastsetter at foreldrene bestemmer tilhørighet og medlemskap i trossamfunn fram til barnet fyller 15 år. Fra barnet fyller 15 år bestemmer barnet selv om inn- og utmelding, se også lov om trudomssamfunn § 3.

De to særlovene har således samme aldersgrense som den generelle regelen om inn- og utmelding i foreninger i barneloven § 32. Særlovene innebærer imidlertid en fullstendig regulering av barn og foreldres rett til å beslutte inn- og utmelding. Åpningen for en tidligere selvbestemmelsesrett etter barneloven § 33 gjelder således ikke for inn- og utmelding i trossamfunn.

Aldersgrensen er bindende for trossamfunnene, og de må således kreve samtykke fra foreldrene ved inn- og utmelding av barn under 15 år.

Selv om barn ikke har selvbestemmelsesrett før de fyller 15 år, har de rett til å si sin mening. Ifølge lov om trudomssamfunn § 6 fjerde ledd skal barna fra de er 12 år, få si sin mening om ut- eller innmeldingen. Videre gjelder reglene om medbestemmelse i barneloven § 31, som også gir uttalerett til yngre barn.

Lov om tilskot til livssynssamfunn med forskrifter har ingen regler om inn- og utmelding av barn. Inn- og utmeldingen følger derfor i sin helhet barnelovens regler, med en 15-årsgrense etter § 32 og mulighet for at selvbestemmelsesretten inntrer tidligere etter § 33. Ifølge barnelovens forarbeider kan foreldre ikke tvinge barn inn i livssynssamfunn mot barnets vilje, se også kapittel 19.3.2 (Innst. O. nr. 30 (1980–81): 10). Lovgivningen om livssynssamfunn inneholder ingen bestemmelser om opphør av barns medlemskap eller tilhørighet.

Når bestemmer barna selv om de vil være med i aktiviteter i tros- og livssynssamfunnene?

Det er bare barn og foreldres rett til å bestemme inn- og utmelding som er særskilt regulert i lov om trudomssamfunn og kirkeloven. Andre valg knyttet til tros- og livssynssamfunn og religiøse aktiviteter omfattes således i sin helhet av de alminnelige reglene i barneloven og Barnekonvensjonen.

Når det gjelder praktisering av religion og livssyn, inntrer selvbestemmelsesretten ofte tidligere enn 15-årsalderen. Ifølge Backer vil barnas rett til å bestemme over egne fritidsaktiviteter innebære «at de vanligvis selv må få avgjøre om de vil gå i kirken eller på ski på en søndag» (Backer 2008: 308). Barna bestemmer også selv om de vil delta i konfirmasjonsforberedelser.

Foreldrerettigheter og behovet for beskyttelse av barn

Det generelle foreldreansvaret er uttrykt slik i barneloven § 30:

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

I visse tilfeller kan en ubegrenset vektlegging av foreldrenes rettigheter innebære en fare for barns helse og en krenkelse av barns religionsfrihet. Trusselen mot barns helse kan arte seg ved at foreldre fysisk mishandler sine barn eller nekter sine barn tilgang til hensiktsmessig medisinsk hjelp. I mange tilfeller kan dette skyldes psykiske problemer hos foreldrene, manglende modenhet hos foreldre eller rusproblemer. Men dette kan også skyldes tradisjonsbunden praksis som er begrunnet i religiøse overbevisninger. I en del klare tilfeller særlig knyttet til helse må staten gripe inn for å beskytte barns interesser. I andre saker kan det være vanskeligere avveininger, jf. også kapittel 20.2.

NB: Det meste av stoffet i min bloggartikkel er hentet fta Norges offentlige utredninger 2013: 1 «Det livssynsåpne samfunn En helhetlig tros- og livssynspolitikk». Jeg har ikke forsøkt å drøfte Stålsett-utvalgets vurderinger da NOK 2013:1 ble skrotet av regjeringen. Men NOK 2013:1 inneholder mye nyttig som jeg med glede vil drøfte når det igjen blir aktuelt.

Reklamer

Om Jan-Aage Torp

Jan-Aage Torp - married to Aina; born in Japan; raised in Thailand; educated in USA; President for European Apostolic Leaders (EAL); Chairman of Christian Coalition World (KKN); Pastors Oslochurch with Aina.
Dette innlegget ble publisert i Norge. Bokmerk permalenken.